• Redaksjonen

Sweet Tempest på Party i Panama


Midt under Pandora Papers, slipper duoen en ny låt som adresserer problemstillingen.

Foto: Tina Dubrovsky

Oversvømt i 80talls-synther, omprogrammert for 2020-årene, er Party in Panama en dristig intensjonserklæring fra den Berlinbaserte duoen Sweet Tempest, og det er også den første delen av en trilogi med nye låter som kommer med tilhørende videoer, regissert av Matthew Thorne. Den gir et fristende glimt av hva vi har i vente; en serie av grove, skitne og tankevekkende vignetter, filmet i Øst-Europa i klare men likevel nyanserte kontraster til de sterke lysene og blanke overflatene i låten.


Dersom du spør hvem som inspirerte dem, er det like stor sjanse for at de peker mot Tom Waits som mot Ace of Base.

Sangen bruker Panama Papers-skandalen for å illustrere hvordan så få mennesker eier en så stor del av verdens økonomi, og minner samtidig om artister som Lykke Li, Little Dragon og La Roux, med Pet Shop Boys-litterær pop og Stevie Nicks’ utenomjordiskhet som andre avgjørende ingredienser.


Videoen kommer neste uke, og slutter seg til festligheter i Serbia, som kontrasterer hedonismen med de rikes fest, er også en indikasjon på hvordan Sweet Tempest aldri holder seg borte fra vanskelige temaer, enten det er politisk, sosialt eller personlig.



Motsetninger omgir Luna Kira og Julian Winding, som opprinnelig startet opp i København. I tillegg til det tvetydige navnet, har du det faktum at de vil at folk skal danse til låter om forskjeller og fordommer, og hvordan de låtene noen ganger er frigide i overflaten, men likevel varmhjertet under. Dersom du spør hvem som inspirerte dem, er det like stor sjanse for at de peker mot Tom Waits som mot Ace of Base. Og så har du deres personlige historie, en “Er de? / Er de ikke?”-såpeopera som pågikk i over et tiår.


Etter å ha kjempet for deres personlige forhold i pandemiens skyggedal, mens de har gjenoppfunnet sitt musikalske forhold etter å ha oppdaget at synther kler dem veldig bra, har Sweet Tempest forlatt drømmepoppen fra deres naive ungdomstid til fordel for noe mindre eskapistisk. Party in Panama utfordrer lytteren med essensielle idéer, begravd i sprudlende popmusikk. Søtt, men knivskarpt. Det er et tegn på stormer i horisonten som ingen av oss, privilegert eller ikke, har råd til å ignorere.