• Redaksjonen

Frank Carter & the Rattlesnakes med nytt album!


Det norgesaktuelle bandet slapp nytt album det lukter fugl av i dag.

Foto: Jenny Brough

Frank Carter & The Rattlesnakes slipper i dag sitt nye album Sticky, noe som sementerer duoen som et av de mest spennende partnerskapene i britisk rock. De har alltid hatt et rykte på seg for sin rå og opprivende energi, men dette albumet kanaliserer den styrken inn i den mest hissige og umiddelbart vanedannede platen i deres karriere. Det er første gang de har jobbet med feature-artister - Bobby Gillespie, Joe Talbot (IDLES), Lynks og Cassyette.

De siste månedene har bandet virkelig sluppet seg løs etter lockdown, og de har uppet gamet sitt på alle måter. De har infiltrert radiobølgene med sin største hit til dags dato, Radio 1- listede ‘My Town’ (featuring Joe Talbot fra IDLES); drepte headlinergiggen sin på Download – den første store festivalen siden lockdown; og har ikke holdt noe som helst tilbake med dette “nasjonens tilstand”-oppropet på den nye platen.


Uten å tatovere hadde jeg ikke vært personen jeg er i dag. Det gir meg en mulighet til å komme nærmere innpå venner, familie og fans, og gir meg intime forbindelser med mennesker som skaper minner som kan vare for alltid

-Hele dette albumet er en feiring av alt som ble tatt i fra oss, kaoset som gjør oss menneskelige, sier Carter. “De følelsesmessige åtselsdyrene vi er, som jakter rundt på alle de feile stedene for en umiddelbar følelse som vi kan bare plukke opp og injisere rett i hjertet uten å frykte konsekvensene.

Dersom du vil ha en plate som feirer spenningen ved å vende tilbake til frihet og all den gleden og galskapen det fører med seg, er det denne platen du skal ha. Sticky griper dagen helt fra begynnelsen når Carter roper, “I go where monsters dwell / Dancing like a madman through a personal hell.” Den slipper aldri opp gassen i løpet av tretti minutter med pedalen i bånn. Richardsons opprivende pønkeriff kolliderer med Carters Keith Flint/Sid Vicious rebelske utbrudd. Og de heftigste og mest kraftfulle beatsene og låtene i deres karrierer, gir støttestrukturen til en hær av karismatiske underdogs. De provoserende nykommerne Lynks og Cassyette, pluss legendariske Joe Talbot og Bobby Gillespie – som alle deler stemmene sine på Carters livlige “nasjonens tilstand”-opprop.



Men når kaoset spyr ut fra høytalerne, vet Carter at i tider som denne, må tekstene hans bety noe. Politikk er et tilbakevendende tema. ‘Rat Race’ er et uttrykk for den grusomme avsky han har for politikere som brukte pandemien som en maske for å øke sin personlige rikdom, ‘Off With His Head’ retter seg mot pyramidespillet som er patriarkatet. Det er relaterbart og ekte også, spesielt når han ser på en nasjon med identitetsløse hovedgater i ‘My Town’.

Temaet kjærlighet og relasjoner er også gjennomgående på platen, selv om det aldri går helt smooth. ‘Cobra Queen’ handler om det livsbekreftende rushet det kan være å finne en sjelevenn. Som Carter sier, “When the universe sets this up for you, try your best not to fuck it up”, som passer pefekt sammen med minefeltet moderne dating, som han utforsker i ‘Cupid’s Arrow’, en fortelling om sosiale medier-påført IRL-angst som fører til panikkanfall midt i en date.

Den kanskje aller mest personlige låten er ‘Go Get A Tattoo’, som Carter beskriver som sitt “kjærlighetsbrev til tatoveringer og hvordan det har fått meg til å føle meg gjennom årene”. Han oppnådde et livslang ambisjon da han åpnet sin første tatovørsjappe, Rose of Mercy, i mars 2020. Tre uker senere måtte han stenge uten å ane når han kunne åpne igjen. “Uten å tatovere hadde jeg ikke vært personen jeg er i dag. Det gir meg en mulighet til å komme nærmere innpå venner, familie og fans, og gir meg intime forbindelser med mennesker som skaper minner som kan vare for alltid”.

Og når utfordringene i samfunnet, kjærligheten eller personlige ambisjoner blir for store, er den britiske måten å miste oss selv i litt god, gammeldags hedonisme. Enten det er den saktegående døden i alkoholismen (‘Take It To The Brink’) eller å sniffe noen linjer med kokain (‘Bang Bang’), gjør de virkelighetsfluktene oss til idioter med en jævlig mandag foran oss. Men som Carter konkluderer, “Narkotika er ikke bra. Men når hele verden brenner, alle dine venner dør, du har en jobb du hater, i et land drevet av privilegerte fitter som heller ser at vennene deres blir rikere, enn at forskjellene utgjevnes, er du kanskje unnskyldt dersom du vil ødelegge hjernen din. I alle fall på sommeren!”

Med ‘Sticky’, har Carter og Richardson et album som er nostalgisk, klassisk og tidløst, men også et som tømmer alle frustrasjoner fra COVID-epoken ut i en rensende utløsning av oppspart raseri. En plate kan ikke endre verden, men ‘Sticky’ leverer en 30-minutter lang berg-og dalbane av en flukt. Og uansett hvor dritt samfunnet måtte være, finnes det legioner av likesinnede sjeler som streber etter noe bedre.

Albumet er nå tilgjengelig for forhåndsbestilling i en rekke ulike formater her. Alle forhåndsbestillinger premieres med instant downloads av Off With His Head, Go Get A Tattoo, tittelsporet og My Town.


Etter å ha avsluttet deres 2020-turné‘The End of Suffering’ med et utsolgt 10,000-kapasitets show på London’s legendariske Alexandra Palace, har Frank Carter and The Rattlesnakes nylig sluppet alle detaljer om deres første turné i forbindelse med ‘Sticky’. De drar ut på en omfattende tur i UK i November, med to O2 Academy Brixton konserter i januar, etterfulgt av en innholdsrik og lang Europa-turné. Du kan se dem på Rockefeller i Oslo 29.januar. Turnéen ble på mange måter tjuvstartet med to enorme utendørskonserter med Biffy Clyro, etterfulgt av et allerede sagnomsust headlinersett på Live At Leeds.